Mannen i mitt liv...

6. November 2017

Og hvem er det ? 

 Det er Sven Erik Sjøø. Han var hyttemester på Målerås Glasbruk i Småland og  praksislærer på Orrefors Glasbruk – hvor jeg lærte å blåse glass. Sven Erik døde for mange år siden – og han ble en gammel mann.

 

Hvorfor Sven Erik?

Han møtte meg – og alle andre elever – med varme og entusiasme for sitt fantastiske håndverk. Han møtte oss – og innprentet oss – med yrkesstolthet,og lærte oss gleden ved å kunne et håndverk, lærte oss å se og forstå kvalitet med en håndverkers øyne.

 

Det har vært grunnlaget i hele mitt yrkesaktige liv i snart 40 år. Derfor er det Sven Erik!

 

Vi er litt ulikt skrudd sammen fra starten av. I min verden snakker vi om å  «tenke med hendene». Noen mennesker kan bare tenke med hodet, dem synes jeg synd på. Noen kan bare tenke med hendene – og noen kan begge deler. Det er de heldige.

 

Ja, noen tenker i alle fall best med hendene – og hva er galt med det?  Nå kommer jeg endelig til poenget:

 

Hvorfor har vi tilsynelatende så vanskelig for å «snakke opp» de tradisjonelle håndverksfagene for ungene våre. De som skal ta valg å leve med – ikke bare leve av?

 

Hvorfor synes vi det er «finere» å bli kjørt gjennom BI- kværna enn å få en solid praktisk utdannelse? Hvorfor har det en høyere status enn det å være en dyktig håndverker?

 

Vil vi barna våre så vel at de ikke skal oppleve å ha skitne hender eller flis i fingeren etter endt arbeidsdag?

Eller vil vi dem så vel at det bare skal henge blankslitte dressbukserumper i garderobeskapet?

Vil vi dem så vel at de skal begynne å drømme om førtidspensjon når de akkurat har passert 50?

Vil vi at det dukker opp en økonom på døra når vi har bestilt en rørlegger? Eller skal jeg stå der med en jurist når jeg trenger en snekker?

 

Det er vår oppgave å snakke opp håndverksfagene. Vi har bruk for dem som tenker godt med hendene sine - overalt i livet vårt.